Smått om senn, kom vi oss til Mitchell. Det skal ikke stå på religiøsiteten her i denne bygda. Å oppsummere året mitt der kan kanskje best beskrives som kulturkrasj.
Inngangspartiet til high school hvor jeg tilbragte VG2, og fikk være senior og bli uteksaminert. Det var jo veldig stas da!
Men jeg trivdes jo faktisk veldig godt her, til tross for kulturforskjellene. Jeg ville aldri vært foruten den opplevelsen jeg hadde der. Og det var jo litt derfor vi var på vei tilbake hit også, fordi i Scottsbluff, som er nærmeste by, skulle mor og jeg overnatte en natt, og denne kvelden skulle vi ut og spise middag med vertsfamilien min som jeg ikke hadde sett på 6 år. Sist gang vi møttes var i desember 2018, da jeg var på besøk under mitt opphold ved University of Nebraska-Omaha ett semester.
Først sjekka vi inn på hotellet vårt i Scottsbluff, etter nok en lang dag bak rattet og med mange inntrykk. Jeg hadde bestilt Hampton Inn, det er jo ikke akkurat flust av hotell å velge mellom der. Og overraskende nok, hadde de happy hour rett etter vi hadde sjekket inn, noe som passet bra før vi skulle møte vertsfamilien min til middag.
To enheter per person, og jeg slo til med to lokale øl av typen BudLight. Mor tilbød seg å være designated driver til middagen, så da jeg hadde chugga nedpå disse to ølene i en rasende fart (vi hadde ikke mer tid enn vi måtte, før vi skulle ut på middag) så var det nok like greit at jeg ikke satt meg bak rattet...
Det ble en veldig hyggelig kveld med vertsfamilien, hvor både mine vertsforeldre, to vertssøstre, vertsbestefar og barna til den ene vertssøstern var til stede. Det føltes virkelig ikke som om det var 6 år siden forrige gang vi møttes, og det var en veldig fin opplevelse.
Dagen etter skulle vi kjøre Nebraska på tvers, mer om det i neste episode
