JO! Bison! I
DET FRI. Og så så store da gitt. Og rett ved veien! Se Fiat 500 baki der for referanse
Disse bisonene hadde ikke rukket å bli samlet inn i innhegningen enda, men skulle visstnok samles inn i løpet av de nærmeste dagene etter at vi var der.
Flotte og majestetiske dyr disse bisonene. Og tenk at vi rakk å få sett dem langs veien slik som vi gjorde sommeren 2009. En utrolig flott opplevelse.
Vi fikk lusket oss forbi med bilen og like etterpå var vi ute av Wildlife Loop og Custer State Park. Det var på bisonhåret, som man sier borti der.
Vi begynte å bli sultne da det nærmet seg lunsjtid, så vi kjørte bort til Blue Bell Lodge for en matbit.
Et ekorn i et tre like ved parkeringsplassen ved Blue Bell Lodge.
Det ble artisjokkdip til forrett på deling (det var jo nesten et måltid i seg selv) og så valgte jeg bisonstew til hovedrett. Mamsen hadde bison-quesedilla (just like the founding fathers intended) og begge deler smakte veldig godt.
Mette og fornøyde kjørte vi sørover, mot Hot Springs, SD hvor jeg hadde siktet meg inn på en Dairy Queen for litt dessert.
Men før vi kom så langt, langs Route 87 gjennom Wind Cave National Park, fikk jeg øye på noe gjennom sidevinduet. Det var en coyote på jakt etter præriehunder til middag.
Og sannelig dukket det også opp noen bison langs veien her i Wind Cave National Park også.
Vi kom oss omsider inn til bygda Hot Springs, SD, hvor det ble en kjapp pause med iskrem fra DQ i sola og en beinstrekk før vi fortsatte kjøringen sydover, langs Route 71. Etter en liten stund dukket det opp et skilt om «Wild Horse Sanctuary» og vi bestemte oss for at vi hadde tid til en liten detour.
Siste stykket ned mot ranchen
Vel, denne detouren var på nesten 10 km langs en grusvei (uten mobildekning)... men etter hvert kom vi ned en bratt bakke (takknemlig for høy bil...) og ned til ranchområdet til Black Hills Wild Horse Sanctuary. Skjønt, hvor ville er egentlig hestene når de går i innhegninger, men de tas i alle fall godt vare på, og de rundt 500-600 Mustangene får også lov å løpe «fritt» på et område på rundt 11000 acres (ca 44,5 km2).
Besøkssenteret til hestesenteret
Det skortet ikke på varselskilt om klapperslanger her ute på hestesenteret, men vi så ingen.
Mor fikk kjøpt seg en liten souvenir i besøkssenteret og med det støttet arbeidet med å ta vare på hestene, vi takket for besøket før vi fortsatte på kjøreturen tilbake til Nebraska.
Rett etter en krapp sving på Route 71 hvor veien går fra rett sør, til rett øst, passerte vi inn i Nebraska igjen.
Da vi kom til Crawford, Nebraska, kunne vi ha fortsatt på Route 71, men vi kjørte heller vestover mot Harrison for å ta Route 29 sør til Mitchell, NE, som er den lille bygda jeg gikk et år på high school i 2008-09. Tiden flyr!
Vi stoppet også innom Fort Robinson som er et historisk område, kjent blant annet for at det var der Crazy Horse ble drept. Men ulempen med å være forbi i «off season» på en ukedag var at alt var stengt, så vi endte opp med å bare kjøre rundt komplekset der før vi kjørte videre.
Nebraska er jo mye sånn her:
Og litt sånn:
Clean Coal er jo som kjent når kullet reiser kollektivt!