Quote:
Originally Posted by Someone
Sånn var/er det jo med Sørlandsbanen også, hvor man vel aldri kunne ta dne kortere enn til Kongs eller noe sånt, selv da alt var NSB
Shinkansen i Japan drives vel av 6 eller 7 forskjellige selskaper, og i Sveits er det endel mer enn "mindre lokalstrekninger" som drives av andre enn SBB CFF FFS.
Derimot i Sveits har man en helhetlig tanke or strategi rundt hele kollektivtransporten slik at alt henger sammen og er koordinert og optimalisert for smidige reiser, ved at f.eks busstider matcher toget. Ikke minst så er det ikke årevis med dårlig vedlihold og manglende investeringer, som man aldri klarer ta igjen. Og man har matchet infrastrukturen med trafikken. I Oslo området kan man argumentere det går for mange tog når man ser på hva infrastrukturen er bygget for og min brannfakkel er at det kanskje hadde fungert bedre om det gikk færre tog 
Antall selskaper er uansett en avsporing, og ikke der problemet ligger. |
Shinkansen og jernbanen i Japan forøvrig er jo som du beskrevet drevet av 7 selskaper.
Men disse er ALLE datterselskaper av JR Rail, ikke inviduelle selskaper. Det blir som VY, VY Gjøvikbanen, VY Flåmsbanen og VY Vest (kjører Bergensbanen). De blir alle profilert på den måten og har egne driftsavdelinger, men har samme administrasjon og ledelse.
I Sveits har man fordelt jernbanen mellom normalspor med statsbanen
SBB-
CFF-FFS og smalspor (ofte dem som går opp i fjellet/ Alpene) som kjøres av de mindre privateselskapene. Av normalspor er det kun rundt Bern hvor
SBB ikke kjører, men der kjører dem på spor som er underlagt og vedlikeholdt av
SBB Infrastructur (et datterselskap av
SBB).
Det er denne modellen hvor alt er samlet under operatørselskapet (hvor vedlikeholdet gjøres av underavdelinger internt) samt en villet satsing på at toget faktisk fungere som gjør at disse landene greier seg så bra.
Den norske og engelske modellen hvor man har splittet alt opp i egne selvstendige selskaper (ofte private på anbud) har vist seg å være en enorm tabbe.
Normalen (fleste land) i EU er en hybrid løsning mellom disse to, der man lar statsbanen ha hele ansvaret for offentlig togtilbud (planlegging, infrastruktur, selve togdriften), men lar private selskaper slippe til på samme linjenettet i konkurranse mot statsbanen.
Men tilslutt så er det jo penger og viljen til å prioritere jernbanen som teller mest.