Ooooh! Mimre, mimre. Ti turer totalt, den første i november 1966 med
SAS fra
CPH til FBU som guttunge. Kveldsflight i mørket, husker banelysene på Kastrup føyk fryktelig fort forbi da vi tok av, og at jeg så ut på månen gjennom det trekantede vinduet. Det ble en tur til med
SAS fra
BGO til FBU i 1970, deretter var det Sterling og Transwede.
Jeg hadde en fantastisk tur i cockpit med Sterling
STN-GEN første nyttårsdag 1984, krystallklar natt med ubegrenset sikt. Vi klatret til 37 000 fot over Nordsjøen og så lysene fra Oslo, Kristiansand og Stavanger samtidig!
En artig tur var i cockpit med Transwede på en utsjekkstur rundt Sola en sen sommerkveld i 1985. Rett etter V1 trakk instruktøren den ene throttlen til tomgang og vi tok Madla, Kvernevik og Tananger i 1000 fot med den andre motoren på 102% power. Tårnet lurte på hva f@#%*!n vi holdt på med, dette var i 23-tiden på kvelden og de fikk «tusenvis» av sinte telefoner..! Mye pent kan sies om Caravelle, men støysvak var den ikke.
Neste -og siste- Caravelletur var en dagstur t/r
SVG-
HER-
SVG i cockpit med en Transwede maskin som fløy med fransk crew (fra
ACI?). Det var en bitteliten fransk mademoiselle som var 2.-p., skipperen var en ganske røslig luftfartens versjon av kroverten René fra Allo’ allo’.
Skipperen satte seg godt til rette med mat og kaffe og mademoiselle Catrine fløy Caravelle.
I turbulens virket det mer som om Caravellen fløy mademoiselle Catrine, hun hoppet og spratt i setet mens hun etter beste evne prøvde å holde styr på Caravellen. Hvilket hun klarte.
En «fun-fact» om Caravelle: Den har ikke surstoffmasker til passasjerene. Derimot har den en luftbrems uten hastighetsbegrensning. Det vil si at dersom kabintrykket forsvinner tar den igjen en fallskjermhopper i fritt fall på vei nedover...