DEL 4 Jordan
Det koster 40 Jordanske dinarer eller om lag 440 kroner å komme inn i Jordan som turist. Disse betales ved ankomst på flyplassen og i bytte får man et stempel i passet som gir lovlig opphold i det Hashemittiske kongedømmet. Passkontroll og kø var velorganisert her også, 5-10 minutter venting før man betalte til en mann og fikk stempel av nestemann. Jobs to the people.
Ferden gikk videre med Royal Jordanian til Aqaba, den eneste innenriksruten i Jordan. Rett før avreise fra Norge fikk jeg en e-post fra RJ med tilbud om å by på oppgradering til businessklasse. Hmm. Jeg sjekket linken, minstebud var 30 USD. Skitt au, det kan jo være litt gøy å prøve, så jeg la inn et bud på 30 dollar -og ble oppgradert. Det betød at jeg fikk tilgang til Tikram domestic lounge i Amman. Yiiiha! Loungen besto av en sofa og åtte lenestoler samt et kjøleskap med vann og cola og en kaffemaskin. Pluss tre tørre kjeks og en kopimaskin. Fordelen var at jeg var den eneste som var der (loungen var ikke betjent) og jeg breia meg ut i sofaen med en god bok, kaffe og cola. Sofaen var komfortabel og et par timer gikk egentlig helt greit.
I likhet med
MEA leverte RJ også sivilisert ombordstigning og avgang på rutetid. Det var buss ut til en ventende A319, malt i oneworld-skjemaet. Business-setene var 2+2. De var av omtrent samme type som premiumsetene til Norwegian; brede, komfortable og med god plass til bena. Dog ikke flatseng.
Før avgang fikk jeg arabisk kaffe, liten kopp men servering fra fancy kanne med høy tut. Etter take-off var det juice, mineralvann og småsnacks. Var det verdt 30 dollar? Ja, egentlig. Ikke så mye pga. «lounge» og servering, men god plass var verdt prisen. Flyturen tok ikke mer enn 38 minutter og vi fløy stort sett rett sydover med høyre vingetupp langs den israelske grensen hele tiden. Landing rett inn nordfra i Aqaba og førstemann ut av flyet. Heldigvis slapp vi å busse fra flyet til terminalen så jeg satte ny personlig rekord i tidsforbruk fra landing til hotellresepsjon, 18 minutter! Inkludert en kjøretur på 12 minutter. Slett ikke verst og en rekord som kan bli vanskelig å slå uten å bruke flyplasshotell.
Det regnet og blåste i Aqaba. Det medførte at samtlige biler som sto parkert utendørs ble dekket med et lag søle, blåsende sand blandet seg med regnet. Se vedlagte foto av leiebilen.
Dessverre medførte det også at en planlagt utflukt i Wadi Rum ørkenen måtte kanselleres pga. av sandstormen, men jeg kjørte i hvert fall ut til Wadi Rum Village og fikk sett litt av fjellformasjonene. Sannelig ikke rart dette stedet ofte velges som location for diverse filmer, et utrolig spekter av farger og fjellformasjoner! En og annen streifende kamel krydret det hele, ganske artig å se dem dukke opp ut av støvskya tilsynelatende uanfektet av vinden og sandblåsten. Jaggu dukket det ikke opp et damplok med noen vogner på en øde jernbanestasjon ute i sandføyka også! Siste passasjer så ut til å ha vært Lawrence of Arabia.
Ferden gikk videre på firefelts motorvei mot Petra, oldtidsbyen som bokstavelig talt er hugget i stein. Den er et av turisthelvetene som «må» besøkes når man er forbi på de kanter. Joda, det er jo interessant og fascinerende, men inngangsbillett på over 500 norske kroner, en milliard turister (minst!) sandføyke, kameler og hestekjerrer i kombinasjon med varmt og trangt er ingen høydare i Knuts verden. Jeg var i Petra to ganger samtidig, første og siste. Definitivt et sted som bør ses, men det holder med én gang. Turistseansen ble rundet av med en liten pizza og cola til 230 kroner.
Da hadde jeg fått min dose med Petra og satte nesa nordover mot Amman og Lufthansas avgang klokken 0310 fra Queen Alia flyplassen.
Fordelen med leiebil er at man kan ta ting litt på sparket og det var plenty med tid til å utforske litt av Amman by night samt Marka-flyplassen som ligger ganske nærme sentrum. Det var mange murer og gjerder, men jeg klarte å få noen glimt innimellom. Det så ut til å være en del 737-200 parkert der, noen som vet noe mer om dette?
Rundt midnatt var det på tide å begynne litt finnavigering for å finne veien tilbake til Queen Alia. Det var lettere sagt enn gjort, jeg hadde sosa meg inn i et område der jeg hadde glemt å printe ut kart, og skiltene var kun på arabisk. Nuvel, nogenlunde stø kurs ble satt sydover, gjennom basaarer og fortauskaféer. Planen var å komme inn på motorveien fra sentrum til flyplassen. Det funka heldigvis og bilen ble overlevert Europcar drøye to timer før avgang. De stusset litt på vaskeferdighetene til kollegaen i Aqaba, men skjønte såpass engelsk at «sandstorm and rain» tilsynelatende var god nok forklaring på fenomenet.
Jeg hadde god tid og snek meg inn i Tikram «loungen» (den ligger før pass- og sikkerhetskontroll) for å slappe av i ensom majestet en times tid. De tørre kjeksene fra dagen før var forsvunnet, men cola, vann og kaffe var fremdeles tilgjengelig. Queen Alia fremsto forøvrig som velfungerende og rimelig greit organisert. Selv klokken to-tre på natta var butikker og serveringssteder åpne. Det var lett å finne frem og bra skilting, både på arabisk og engelsk.
Fritzen var, jeg hadde nær sagt som vanlig, 30 minutter bak skjema da vi dro. Ittno’ problem, det ble god tid til en morgenkaffe i Frankfurt. Deretter var det tilbake til 15 kuldegrader på Gardermoen før lunch.
For de som eventuelt funderer på en tur med
SAS -eller andre befordringsmuligheter- til Beirut og traktene deromkring er anbefalingen å dra. Vær oppmerksom på at Libanon ikke er noe billig land, spesielt ikke de bedre områdene av Beirut og andre turiststeder. Selv om Beirut i stor grad er gjenoppbygget etter krigen er det fremdeles store kontraster mellom luksusen i yachthavnen og sønderskutte skjeletter av gamle bygninger like ved. Det gamle hotell Hilton på 33 etasjer står fremdeles som en ruin midt i byen og minner om en ikke alt for fjern fortid. Mye artig å se på, men landet som sådant fremstår som søplete og småkaotisk. Flott natur og relativt korte avstander. Godt med gode spisesteder og restauranter samt bra hotell. Forbausende gode engelskkunnskaper hos de fleste.
Når det gjelder Jordan er det nok på mange måter hakket enklere enn Libanon, men desto mer ihjelturistifisert. Aqaba er en turistby med bra hoteller og gode tilbud, Wadi Rum er sikkert vel verdt en tur når det ikke er sandstorm og Petra er et av disse turisthelvetene som man tross alt bør ta en titt på. Men dersom man ikke er spesielt interessert i arkeologi og gammal stein holder det med én gang. Amman by night var artig nok, men det skal innrømmes at jeg ikke fikk dannet meg et godt bilde av byen på en såpass kort tur. Dog var det egentlig ingen «må-se» ting som sto på listen i Amman.
God tur, husk å sende TR etterpå!