[flyKSU]

Deretter bars det sørover. Strekningen Las Vegas–Long Beach skulle på papiret ta 4–5 timer, men det endte med 8. Tre ulykker på den 10 mil lange strekningen mellom Baker og Barstow gjorde sitt for å sinke trafikken i tillegg til heftig veiarbeid på tur ned mot San Bernardino. Det hjalp heller ikke på humøret at samtlige radiostasjoner spilte Brad Paisley i synkroniserte femtenminutters intervaller, men omsider kom man seg frem til det som var den største positive overraskelsen på turen – denne damen:





La gå, hotell som spiller på gammel storhetstid for å forsvare mangler har kanskje utspilt sin rolle og rommene (eller lugarene) om bord the Queen Mary var heller enkle, slitte og uten kuøyer. Men hele opplegget var bare så jævlig kult. Det knirket historie og var ujevnt og der var heltre og jugendstilinteriør og gammel jazz fra popanlegget. Så kult var det, at ikke en gang guidede turer til alle døgnets tider med snørrvalper i kapteinuniform og en føkkings Starbucks om bord kunne ødelegge det.







Også Long Beach som by overrasket positivt; spesielt havneområdet og tilhørende akvarium. Der var ryddig, pent og akkurat passe med folk. Jeg hadde sett for meg en blåkopi av øvrige kystområder i Los Angeles men dette var mycket bättre. Den eneste nedturen var at jeg av en eller annen grunn hadde fått det for meg at Howard Hughes’ Spruce Goose fortsatt var i byen. Da jeg spurte om hvor man fikk billetter inn til det som nå tydeligvis er en cruiseterminal fikk jeg beskjed om at jeg var 22 år for sent ute. Hadde kanskje vært mindre flaut om det ikke var for at jeg er 23 år gammel ...







Til tross for mine innsigelser gikk ferden så nordover for å «få med oss Hållivudd-greiene». Jeg har egentlig veldig lite til overs for Los Angeles og omegn (kystområdene er greie) og Hollywood Boulevard/Walk of Fame spesielt synes jeg er skikkelig ræl. Én natt ble tilbrakt på the Dixie Hollywood som ligger i Thai Town-delen av Hollywood Boulevard – i mine øyne passe langt unna. Rommene var OK-.



Hållivudd-greiene ble krysset av, og kursen satt nordover i retning Santa Barbara. Ettersom jeg bor i nabolaget og derfor er kjent og sånn ble jeg utpekt som overordnet guide, men mer kjent var jeg ikke enn at jeg glemte av hvor latterlig hotellsituasjonen er der. Tok ikke stilling til overnattingssted før vi ankom og alt (i alle fall innenfor rimelighetens grenser) var fullbooket. Løsningen ble et passe kjipt Motel 6 i Carpinteria.



For å bøte på skuffelsen ble standsmessig farkost rekvirert for oppholdet:



Jeg brukte brorparten av de tre dagene vi var i Santa Barbara-området til organisatorisk arbeid, og mekket bopel til neste semester. Resten av følget shoppet sammenhengende. Derfor var det helt på det rene at jeg forfordelte meg selv Mustangen og lot de andre daffe rundt i blikkboksen – mye mer plass til poser og sånt i den vettu.

Forts ...