Neste dag opprant, og nok en gang ble vi hentet av Ketut. Turen i dag skulle gå til Mt Batur, en aktiv vulkan nord på øya. Senere håper vi å klatre til topps på Mt Agung, så dette ville være generalprøven. Vi har hørt mye rart om dette området, med tanke på mafialignende tilstander for de som skal klatre Batur. Lokale «guider» og kompisgjenger som driver med terror og utpressing for å tyne mest mulig penger utav turistene. Med det bakteppet var vi litt spente på hva som ville møte oss når vi kom opp.
Kjøreturen gikk nok engang gjennom flott natur og koselige landsbyer. På et sted kjørte vi langs en vanningskanal og så svingte veien brått til høyre over en smal bro. Midt på broa var parkert en liten lastebil med en mor og et lite barn i passasjersetet, sjåføren kunne ingen se. Dvs før vi lette litt og så ham i kanalen, med oppheist skjorte og benklærne på kanten av kanalen…..Dere skjønner sikkert hva han holdt på med. Håper bare ingen hentet drikkevann lengre nede i samme kanal….. Etter en stund kom han opp, dro på seg klærne og tuslet bortover mot bilen og kjørte slik at vi kom videre.
Vi kjørte mot Kintamani, men tok så av og kjørte ned i krateret etter supervulkanen, og videre bortover mot startpunktet. Her var det ikke mye folk, og slett ingen lokal mafia. Ketut pratet med en guide og ble enige om at prisen var 1 200 000 rupiher for å ta oss opp. Ca 800
NOK til sammen.
Vi startet så på turen oppover, og det første stykket går på grusveier med liten eller ingen stigning. Så kommer man til en liten «rasteplass» med et tempel, og videre derfra er det en grei stigning mot toppen. Helt mot slutten måtte vi bruke armer og bein en liten stund før vi kom til toppen. Vi gikk noenlunde samtidig som et nederlandsk par, og da vi nærmet oss toppen så vi to andre grupper lengre nede.
Vel framme på første topp tok vi en pause og ble «møtt» av en snikende grønn krabat som visstnok var meget giftig. Denne dagen var selvfølgelig toppen omgitt av skyer og «tåge» som Siri Kalvig ville ha sagt, så utsikt var det dårlig med. Men en liten titt ned mot krateret ble det jo.
Så bar det videre mot de to neste toppene, og på den aller øverste fikk vi en ny beinstrekk, og da med servering av kaffe, banantoast, og egg kokt i dampen fra vulkanen. Noe av veien her er skikkelig smalt og bratt. Og ett stykke skikkelig tungt å gå, fordi man klatrer 30% stigning i dyp lavasand. Håper bildet gir et greit inntrykk. Nesten slik at jeg er glad for at jeg ikke så hva som lå nedenfor på begge sidene til tider.
Vi valgte å ikke snu og gå samme vei ned, men fortsatte videre langs kraterkanten og ned en annen rute. Halvveis nede møtte vi to andre guider som lurte på om vi hadde sett en gruppe på fire belgiere. Det hadde vi jo ikke, og lurte på hvorfor de spurte. Svaret var at den gruppen var savnet, og ingen visste hvor de var. I skrivende stund vet vi ikke om de dukket opp, så vi får bare det beste. En svenske døde for noen år siden etter å ha falt ned i ett av kraterne(det er flere på toppen) og noen kinesere hadde vært litt for vågale med selfiene og falt ned……. Så skal du opp hit, respekter guidens instruksjoner, og ha respekt for naturen.
På veien ned kunne vi se over til landsbyen Trunyan hvor de har en noe bisarr form for begravelsesrituale. Vi har tidligere fortalt om at de av og til begraver de døde i påvente av en felles kremasjonsseremoni, eller at de brenner de døde, bevarer asken på en kirkegård for så å fullføre seremonien på et senere tidspunkt. Vel, dette er enda rarere, her hverken begraver eller kremerer de de døde nemlig. De har en «kirkegård» som du kun kan nå med båt, da den ligger på en hylle i calderaen. Faktisk har de tre forskjellige, en for de som dør en naturlig død, de som dør i ulykker eller selvmord, og en for barn. Det er laget til 12 -14 åpne «bambusbeholdere» med et underlag fra et hellig tre i nærheten. Oppå dette underlaget legges så den døde, og en del personlige eiendeler plasser foran «graven» Her kan de ligge i ett til to år, før plassen trenges av noen andre. Da sprer de restene av de døde litt rundt omkring, og samler hodeskallene på et slags alter ved kirkegården. Det mest spesielle er at det ikke finnes fluer, mark eller larver ved likene, og heller ingen lukt. Dette hevder de innfødte er pga det treet underlaget er laget av. Nok om det.
Landbyen ligger på høyre siden av Lake Batur som du ser på bildet, med oppdrettsanlegg for fisk midt i bildet her. Ser du til høyre i bildet ser man kanten på selve supervulkanen som altså Mt Batur ligger ca midt inni.
Før vi kom til bilen passerte vi chili og tomatplantasjer. Guiden tilbød oss tomater, og vi knasket i vei. Da vi kom til chilien var jeg dum nok til å spørre om å smake, og det endte med at vi alle åt hver vår hele, røde chilipepper….. Det gikk ganske greit, men en hel chili, inkl frø setter sine spor i ganen......Iallefall for en liten stund- Men, nå har vi jo prøvd det også!
Da vi skulle kjøre opp igjen fra selv hovedkrateret ble all trafikken stoppet i nesten 20 minutter, dette fordi et lass med landbybeboere fra forskjellige landsbyer skulle ned til tempelet og holde seremoni. Var noen tusen mennesker som passerte oss der.
På veien tilbake besøkte vi et hellig vanntempel, Pura Tirtha Empul. Pura betyr tempel, tirtha betyr vann, empul betyr kilde. Altså et tempel der hellig vann kommer opp fra en kilde. Her styres vannet ut i forskjellige fontener, som hver har forskjellig sprituell mening for balineserne. Kjøper man en ny bil kan man for eksempel komme hit og hente en skvett vann for så å velsigne bilen med vannet.
Ringene i vannet her viser hvor vannet kommer opp fra bakken.
Vi tok så to rolige dager i Ubud, her noen stemningsbilder derfra. Er du i Ubud må du stikke av fra hovedgata og ta noen avstikkere til sidegater og rismarker. Utrolig mye fint å se her, og en sinnsro du bare kan drømme om å finne hjemme.
Nå går turen videre til gården, og så til Candidasa, oppdatering følger